Óðr – Dedikasjon og Ekstase: Første del

Innledning
Jeg vil gjerne åpne med å si at denne følgende tekst er et produkt av en kort, brusende skrivestund i et plutselig, inspirert øyeblikk. Sånn sett står det i stil med temaet, som er seg selv likt. Den er et produkt av noen refleksjoner jeg har gjort i mine akademiske studier i norrøn kultur, religion og språk, samt mine personlige spirituelle anskuelser som jeg på den ene siden anser for å være tett forbundet med nevnte studier, mens jeg samtidig på den andre siden prøver å holde disse adskilt i sine respektive kontekster. Jeg skal her ta for meg det norrøne begrepet óðr slik det for meg fremstår via kildene, og jeg håper det bidrar til å opplyse leserne om litt av den norrøne ekstatiske tradisjon. Det er også i min tro at det kan være et nyttig grep for dagens esoterikere, dermed vil jeg også gå kort innom nettopp det helt til slutt.

Óðr
Er et norrønt ord som deler etymologisk opphav med det moderne tyske ”wut”, som lettest kan oversettes som "sinne". Det norrøne ordet bærer også denne mening, men det er kun en av en rekke flere mulige ordforklaringer: Helt kontekstuelt kan óðr faktisk i sine henholdsvis adjektiv- og substantiviske former bety en hel rekke forskjellige ting som for det moderne mennesket gjerne kan oppfattes som konstrastfulle, men som tydeligvis må ha blitt ansett for å kunne være komplementære størrelser i norrøn tid, mer om dét etter hvert.

Som substantiv opptrer óðr primært i betydningene sinn, tanke, forstand, sinne, opprørt sinnsstemning og sterk lyst osv. Men i tillegg også om diktekunst og dikt. Adjektivisk bærer det betydningene rasende, avsindig, heftig, voldsom, ør, gal, brå, hastig, ivrig osv. Man ser altså at det er snakk om et begrep med sterk rot i ekstatiske sinnstilstander, måtte det være kaotisk aggresjon eller poetisk kreativitet. Det er nettopp dette ordet som danner grunn for gudenavnet Óðinn, og det er da ikke overraskende at begrepet er lett å forbinde med Odins mange aspekter og attributter, som blant annet strekker seg over diktekunst, krigføring, død, trolldom, ekstase, erotikk og visdom. Óðr dukker også i seg selv opp som gudenavn på Frøyas tapte ektemann. Det har vært spekulert på om denne mytologiske figur er en og samme skikkelise som Odin men det skal ikke utbroderes videre her, det eneste man med sikkerhet kan fastslå er at begge gudenavn baserer seg på det samme ord, og formodentlig tilsvarende egenskaper.

Når vi videre ser i Vǫluspá at óðr var blant de egenskaper gudene forvaltet og skjenket de første mennesker, Ask og Embla, under deres omskapelse fra statiske gjenstander til livsvesen gir det oss videre inntrykk av forestillingene rundt begrepet: Óðr slik det omtales i Vǫluspás skapelse av Ask og Embla tolkes stort sett etter betydningen "tanke, sinn". Sammen med den øvrige kontekst og ordets tydninger, danner det et bilde av at óðr forvaltes av de hellige makter. Ikke minst som en slags inspirerende kraft, et inntrykk som styrkes ytterligere om vi tar en titt på Skaldskaparmál og myten om diktermjøden, hvor den ene kjelen som diktermjøden oppbevares i bærer navnet Óðrørir, som det er nærliggende å tolke som "den som beveger sinnet" om vi skal ta utgangspunkt i óðr sin bredeste betydning.

Diktermjøden er de poetiske impulsers mytologiske manifestasjon, og det er nok knapt rimelig å overse at denne inspirasjonen symboliseres via rusdrikk. Dette bærer nok vitnesbyrd om de oppfattelser som kan ha vært rundt de sinnstilstander og virkninger som rusen bærer med seg, og at det har vært subjekt for en spirituell forståelse av rusdrikkens virkning. Riktignok er det i min tro også at det kan forstås slik at dikningen er en utstrekning av den samme energi, og at nettopp slik som en rusdrikk kan diktet stimulere lytterens (og for så vidt skaldens) følelser og tanker, og stimulere mottakerens fantasi. Nødvendigvis må jo enhver fortellers mål være at lytternes tanker skal la seg forflytte fra det fysiske rom og bli revet med av fremførelsen i en eller annen form.

I et tradisjonelt samfunn vil det ligge et potensial for sakrament overalt der en finner noe som bæres frem av et sakralt foreliggende. Dette er aktuelt for norrøn mytologi i det at det er et gjennomgående trekk i mytene at kultur og teknologi oftest er produkter av gudenes forvaltning av kreative impulser over på menneskeheten, og hvor særskilte, heroiske innovatører kan få tre inn i gudenes rekker. Ikke minst har rusdrikk etter alt å dømme vært et særskilt element i kulten, og da spesielt i den aristokratiske Odinkult. I Nordens yngre jernalder hadde man sine ekstatikere, magikere ordsmeder og tenkere; henholdsvis berserker, volver(og andre kultspesialister eller trolldomsutøvere) og skalder, som alle bar særlig tette bånd til aristokratiet og er desto enda enklere å stille opp mot Odins attributter som selv dukker opp som kriger, trollmann, skald og guddommelig høvding.

Når det gjelder en mer moderne, praktisk esoterisk forståelse av óðr setter jeg det i sammenheng med brå og ekstatisk, kreativ inspirasjon. En kan si det er en manifestasjon av denne energien som ga fødsel til denne artikkelen du når har foran deg, men det er slettes ikke nødvendig å forstå det som så snevert. Riktignok er óðr per definisjon tilknyttet en særegen ekstatisk kognitiv opplevelse, med assosiasjoner til noe brått og brusende, men den er også i det store og det hele uadskillelig fra den vanlige kognitive oppfattelse som er en grunnleggende menneskelig egenskap, forvaltet av gudene i opphavstiden. Men selv om denne ellers normale kognitive adferd må anses som del av dette vide begrep er det helt åpenbart at det flyter inn i et konsept om plutselige, inspiratoriske tankestrømmer i en eller annen form. Og innunder en slik definisjon har en bredde nok til å få plass til både poetiske impulser, plutselig sinnesvrede og ekstatisk ørhet.

I sine rettmessige kontekster virker det som at disse ting oppfattes som høyere makters påvirkning i sinnet: Når Egil Skallagrimsson i sitt kvad Sonatorrek uttrykker sin misnøye med Odin etter sønnens død, finner han likevel plass i diktet til å takke for det sinn, som bar skaldskapens gave, som guden har skjenket ham, og samtidig hans evne til å skille ut sine fiender. I hans egne ord en "idrett uten lyte". I dette motivet betyr det sannelig at premissene for skaldskap er plassert hos visse mennesker av høyere makter, i dette tilfellet Odin, men skalden må riktignok selv ha stått til rette for å utvikle seg og prestere i sin idrett. I et slikt verdensbilde vil altså skalden som del av eliten være i besittelse av ferdigheter utlevert av en sakral myndighet: Det er heller aldri så vidt meg bekjent beskrevet i noen saga hvordan man faktisk ble skald utenom disse mytologiske premissene som enten kan være tilstede fra fødselen av, eller at sagahelten får åpenbart kunstens hemmeligheter f. eks ved å vekke en avdød skald fra graven og tale med vedkomne.

Det uttrykkes også i flere soger hvordan Odin selv enten manifesterer seg på slagmarken via å dukke opp fysisk som kriger, eller ved at han styrer våpenet til helten eller animerer krigerne på ett eller annet vis og velger hvem som skal dø. Selv om dette skiller seg ut fra motivene rundt skaldskapen er det etter mitt syn i praksis uadskillelig. Det er i begge tilfeller sakral inspirasjon i et ekstatisk eller hektisk øyeblikk; en guddoms inngripen.

Óðr for moderne ekstatikere?
Men hvordan kan den praktiske esoteriker ha utbytte av óðr, og hvilke funksjoner vil det tjene den som i vår moderne tid dyrker Odins attributter? Vel, den norrøne tradisjon tilknyttet kult og riter er dessverre tapt for oss, men ekstasen spiller fortsatt en sentral rolle i moderne magiske systemer og er desto mer viktig å utvikle et forhold til om en skal forsøke å rekonstruere førkristen kult. Opplevelse er alfa og omega i spirituell praksis, enten vi snakker om tusenårgamle skikker eller den mest komiske New age, og spesielt i en tidsalder hvor det virkelige og gjennomførte åndelige vesen tilsynelatende ligger for døden. Det er da også spesielt nyttig for den spirituelt innrettede kunstner å gjøre seg kjent med hvordan en kan oppnå en ekstatisk sinnstilstand som kan bli motiv for denne guddommelige inspirasjon.

Først og fremst vil mitt råd være å oppsøke de sterkere følelser og kontraster den menneskelige hjerne kan by deg, lek mind-games og assosiasjonsleker med deg selv, og frykt ikke eksentrisitet: Søker du inspirasjon i det absurde og lekne har du en mye større sjanse for å utvikle en original eller interessant idé enn om du skulle arbeide helt klinisk med et flatt fantasilandskap, dette er kjernen i kunsten. Å være esoteriker er å være psykonaut. Og ellers er det med god fordel at man kan fordype seg i en magisk verdensforståelse om man er akademiker, for å prøve kanskje å forstå litt bedre de mennesker som bar den norrøne hedenske tradisjonen.

Anaturalisme er et gjennomgående tema i både norrøn diktning og kunst, gjennom den absurde foreningen av sterke kontraster, prøv å dyrke den via utforskningen av det ekstatiske, og se på de impulser som måtte falle deg inn som manifestasjoner av konseptet. For meg personlig er óðr først og fremst den brå, utagerende kognitive impuls. Et kreativt instinkt som jeg strever etter å lytte til og dyrke.

Neste del: Óðr – for den nye verdens ekstatikere.